Etter å ha brukt 3 hannhunder, falt valget denne gang på Tiger’n. En hannhund som vi faktisk vurderte å bruke ved den første paringen, men da var han dessverre for ung. Tiger’n  er en herlig hannhund, med et flott gemytt. Han bodde hos oss noen dager høsten –02, men da ble de ingen valper. Men kjemien mellom Ima og Tiger’n var så bra at vi var bestemte på å prøve igjen.

Da Ima startet løpetid 9.mars, måtte vi gjøre et valg. Stådagene så ut til å falle på helgen for årsmøtet i NAK… Tiger’n ble defor hentet fra Mo I Rana allerede 15.mars, altså i god tid før antatt paring. Det var spennende å komme hjem med han, hvordan ville Ima reagere når hun var så tidlig i løpetiden? Bekymringene var helt grunnløse… Hvis to hunder kan være forelsket, så er det det Ima og Tiger’n er.  Tiger’n bare sjekket status og Ima lot han få lov, så startet de å leke…

 

Å ha to forelskede akitaer i hus, er moro og risikofylt. De var sammen på stua og ofte la de seg sammen under salongbordet, så fikk de plutselig lyst til å flørte litt, og da lettet hele bordet. Ute i hundegården lå de side om side og koste seg.

 

Tiden for paring nærmet seg, og heldigvis har vi venner som har en stor inngjerdet hage, bare 5 minutter unna. Vi reiste dit flere ganger for at de skulle bli kjent. Hver gang var Tiger’n den perfekte gentleman.

 

Søndag 23.mars var det mer iver i leken og Ima var tydelig veldig klar for litt action. Men av erfaring vet vi at hun kan ”angre” når det er ”for sent” og vi var derfor i nærheten for å kunne holde henne under hengningen.

 

Etter et par mislykkede opphopp, hørte jeg hva som var i ferd med å skje… Sirenen kom på… Da var det godt at det ikke er tett mellom naboene. I tre dager fikk de pare, så var interessen borte, men de var fortsatt venner… Tiger’n ble boende til første uka i april.

 

Så var det bare å vente og håpe at det ble valper denne gangen. For å ikke risikere å bli skuffet, trodde vi ikke på det til å begynne med, for hun så ikke så stor ut som hun hadde gjort tidligere. Men etter hvert så vi at noe var på gang, kanskje 3-4 valper…

 

Den 23. mai, 61 dager etter første paring, var det klart at noe var i gjære. Ima hadde vært pesete og gravd en del om natten, og var tydelig rastløs.

  Den første valpen var en rød hannhund, så fulgte en til før den tredje hannhunden, som var tigret. Den fjerde valpen var en rød tispe, den femte enda en rød hanne før den siste, røde tispen.

 

Fordelingen var ideell for oss, da vi hadde flere bestillinger på hannhunder. Problemet var bare å fordele dem. Den enkleste var den tigrete hannhunden, den var bestilt til Sverige.

 

Valpene var ganske jevne i størrelse, og alle spiste og kose seg fra første stund. De første nettene etter en valping ligger alltid en av oss hos tispen om natten. Ima er en erfaren mor, og disse valpene var ”Go’unger” fra dag en. Aldri har det vært så rolig i en valpekasse.

 

Å holde en nyfødt akita i hendene, er like fascinerende hver gang. Hvordan vil de utvikle seg og ”hvem” blir de? Vil de få det godt hos sin nye familie? Disse sårbare vesener med sine varmesøkende snuter og rynkete ansikter..

 

Ettersom dagene gikk vokste alle valpene godt, de spiste, ble stelt og sov, spiste, ble stelt og sov… Som ”vanlig” var Ima umåtelig stolt over sin prestasjon, så alle som kom på besøk måtte inn på valperommet først. Hun er så ivrig på å vise fram sine små at hun godt kan nappe tak i et buksebein hvis besøket ikke kommer fort nok… Inne på valperommet ligger hun da enten sammen med valpene eller oppå sengen ved siden av og følger med. Og alle må rose henne….

 

Da valpene var 14 dager, reiste vi til hundefossen for å delta på Japanspesialen. Til å passe valpene hadde vi avløser Inga Berit, som reiste innom og tok seg av hundene mellom skiftene i fjøset. Og Ima var like blid, ingen protester på fremmed ”hushjelp”. –Så lenge hun får mat og oppmerskomhet, er hun helt fornøyd.

 

I denne alderen begynner ting å skje i valpekassa. Valpene søker mer rundt og utforsker sin lille verden, man kan høre små knurr og skikkelige koselyder. De reagerer også etter hvert på lys og lyd, noe Inga Berit erfarte. Da hun kom inn på rommet den andre dagen reagerte valpene også med å snu seg mot døren.

 

Etter cirka 3 uker, begynte det å bli mer fart i kassa. Valpene lekte med hverandre og ble mer og mer oppmerksomme på oss. Allerede her så vi forskjell på valpene. Og fremst i utforsker køen var de minste valpene. Det er alltid moro når valpene begynnes å sette beina under seg når de går.

 

Fremdeles var det ingen uro i kassen. Ima hadde tydelig mer enn nok mat, for alle var fornøyde og så ut som små ”fleskepølser”. Valpene vokser fort og utviklingen går rask og utvidelse av valpekassen var neste utfordring for valpene… En av veggene i kassen ble fjernet og de hadde nå tilgang til et dobbelt så stort område. Og utover golvet stablet de seg på sine korte bein.. Alle like ivrige og nysgjerrige på det nye som skjedde. 

 

Den helga de var 4 uker var jeg på Oppdal, som ringsekretær. Og da jeg kom hjem, så jeg tydelig at utviklingen hadde akselerert. Alle valpene styrtet bort til kanten da jeg kom inn på rommet og var veldig ivrige på å bli løftet opp.

 

Tiden var nå inne til neste utfordring; Bilkjøring. Vi har alltid tatt valpene med i bilen sammen med moren når de har vært ca 4,5 uker. Siden alle våre hunder er rolige i bil, er dette den beste måten å lære valper bilkjøring. –Alle valpene og Ima inn i bilen, så kjørte vi av gårde. Ima la seg ned og griskingene fikk seg et godt måltid og en grundig vask, før de sovnet…

 

Siste helgen i juni holdt NKK utstilling i Trondheim, og hit kom også Synnøve Presthaug med sine hunder. Hun og en venninne skulle stille lagotto på søndag og bodde hos oss fra fredag. Nå fikk valpene anledning til å møte ”slekt og venner”. Pappa Tiger’n og farmor Keo gikk begge sammen med valpene. Tigeren er den perfekte oppdrager, mens Keo var mest opptatt av å sjekke at alle var stelt og i god form. I tillegg fikk valpene møte ”onkel Otto”. Han var også veldig snill og tålmodig, men da de ville sjekke ”snotten” hans, fikk de beskjed om at nok var nok… Synnøve benyttet anledningen til å lære valpene noen unoter.. som at de skal sitte på fanget og slikke tallerkener…

 

Den 6.uken var det klart for langtur og første erfaring med andre hunder. Vi pakket valpene i bilen og kjørte til Selbu, en tur på ca 1,5 timer. Der skulle vi besøke Makko, fra Imas andre kull, som var i pensjon mens eieren var på ferie. Vi har gode erfaringer med Selbu, både folkene og hundene, og Elin tok godt i mot oss – det samme gjorde hunden hennes, Scott. Han er en voksen hann border collie, ganske stor og veldig snill. Elins hollendere var 11 uker, så Scott var vant til valper.

 

Ut av bilen løfter vi 6 trøtte akitavalper, de merker med en gang at noe er helt annerledes enn noe de har vært med på før. Her lukter det både av andre hunder og av HEST… Men valpene strener av gårde utover gårdplassen med stor selvtillit! Scott må sjekke dem og de sjekker Scott. En stor hund med hengører…. Og en lav buskete HALE! Og Elin har ikke bare hunder, hun har en sønn også, --, -- år gammel.

 

Elin slipper også ut Mira, sin hollandske gjeterhund. Hun sjekker valpene, som lar seg sjekke uten protester. Valpene blir etter hvert mer fortrolige og begynner å leke med Mira og Scott. Dette skaper så mye støy at Elin valper våkner og vil være med på moroa. Og hollendervalper på 11 uker har et par gir mer enn små akitavalper.. Men likevel prøver akitaene så godt de kan å være med på løpeleker og draleker. Det er en trøtt gjeng som blir lagt i bilen og kjørt hjem. Og ved hjemkomsten var de sultne….

 

For å utvide valpenes erfaringer, bruker vi også å ta dem med ”oppi Verdal’n”, der er det alltid mange trivelig hunder av flere raser. Valpene traff to junior/valp hann elghunder, shibavalper, chow chower og en engelsk setter. Pluss en katt. Kjempetrening for små valper. Her springer de løse og får ordne opp selv, hvis det er noe… Og så moro å få springe på åkeren!

 

Våre valper var ikke de eneste på Sparbu i sommer. 10 malamutvalper var født noen dager før våre, og disse måtte vi også besøke! Og der traff de også shibavalper som var ca 5 måneder. Det er moro å se hvordan spisshundvalper finner tonen med en gang! Det ble litt av et liv og en rolig påfølgende natt. Vi gjorde flere visitter hit og hver gang koste valpene seg med hverandre, og våre akitavalper fikk lukte på de voksne malamutene som sto i hundegårdene i hagen.

 

Her traff de også flere barn i ulike aldre som var hundevante. Og valpene ble vante til leketraktorer, basseng, hoppetelt og balltelt…. Utforskertrangen var stor og de fikk utfoldet seg skikkelig. Det finnes ikke bedre underholding enn to jevngamle kull som møtes og leker!

 

Vi fikk også hundebesøk hjemme hos oss. Lisbeths bror og hans samboer kom innom, og de hadde fått seg en rottweilertispe. Hun var 1,5 uke eldre og ikke særlig godt sosialisert. Hun var dårlig på bittkontroll og til å slippe opp andre som tydelig ikke ville leke mer. Etter et par dager fikk hun ikke være sammen med våre mer, da de også ble mer uforsiktige med bitingen.

 

Vi rakk enda en tur til Selbu med valpene, og denne gangen kjente de seg tydelig igjen og hadde fått en større aksjonsradius, og løpeleken med hollendervalpene var mye mer spennende nå. Scott og Mira var fremdeles perfekt vertskap og valpene lærte nok mye av disse besøkene.

 

Å leve i 8-9 uker med 6 akitavalper er en herlig opplevelse. De er individer, selv om enkelte viser klart en del av foreldrenes egenskaper allerede så små.. Å sitte i skyggen en sommerkveld, med en valp sovende i fanget, det er lykke det! Å ligge midt på plenen med alle 6 i fri dressur, kan være en blandet opplevelse.. med det gir masse latter og ettertanke. Disse små, søte og trygge valpene, hvordan skal det gå med dem? Hvordan kan vi gi dem den best mulige start og kan man noensinne vite sikkert at valpen vil få det bra og vokse opp til en harmonisk og trivelig hund???

 

Fordeling av valpene måtte også gjøres. Den tigrerte hannhunden skulle til Sverige. Ingunn Vognild skulle ha en av tispene, og Bjørn fra Biri skulle ha den andre. Da var det tre hannhunder igjen… Vi hadde hatt besøk av fam Tømmerdal fra Leksvik som skulle velge hannhund først. Allerede etter første besøket hadde de en favoritt. De likte den største… Ann Tove som har hatt akita før, var interessert i å drive med litt aktiviteter, som blodspor og lignende, og hun ville ha en aktiv og nysgjerrig valp.  Til den siste valpen, måtte vi først bestemme hvem som skulle få den. Det er aldri enkelt å ringe til folk som ønsker seg valp og si at vi ikke tror vi har en valp som passer for dem. Til slutt valgte vi å gi den siste valpen til Bjørg Lise og Knut, og det ble litt av en telefonsamtale… Høy gledefaktor!!!

 

Vi hadde truffet alle, unntatt Bjørn før vi fordelte valpene, og det er noe vi synes er viktig. Flere av kjøperne hadde vært innom flere ganger, til og med før valpene var født.. Det viser ekte engasjement.

 

Før valpene skulle forlate oss, ble de undersøkt av veterinæren, som kom hjem til oss og sjekket alle og vaksinerte dem. Id-merking måtte vi reise inn til dyreklinikken å få gjort. Alle valpene fant seg i undersøkelse og stikking, og ingen ble i dårlig form etterpå. Alle valpene hadde fått halsbånd, og var trent med disse i flere uker, selve gåingen i bånd var ikke like moro..

 

Hele sommeren hadde vi også holdt kontakt med Eiko Spæren, som er vår ”navnekonsulent”. I Japan er navn viktig og siden vi ønsker å bruke japanske navn, må vi ha profesjonell hjelp. Det ble mange mailer til Eiko, som i en periode var i Japan.

 

Det første navnet var til den tigrete hannen. Han var ”den tigrete drømmen”, til slutt endte vi opp med Shima no Yume , som betyr ”den stripete drømmen”. For fam. Tømmerdal endte vi opp med Kikori-dani no Troll, som betyr ”Troll/lykkebringer fra tømmerhoggerens dal”. Den mest aktive hannen ble Ofuzake-Bouzo –” ”. Den siste hannen lignet på en liten løve, og Lion Maru betyr ”Løvegutt”.

 

Siden Bjørn har tenkt å bruke sin hund i skogen fikk hun navnet Mori no Tomodachi som betyr ”Skogens venn”. For Ingunns hund brukte vi mye tid… og endret et par ganger. Avgjørende ble til slutt datterens interesse for prinsesser og bostedet; Yama no Yancha-Hime -”Fjellets aktive prinsesse”.

 

 

Til daglig kjennes de som Leo, Akiro, Gizmo, Simba, Bonnie og Yancha.

Terroristene fra sommeren 2003….